He he, om jeg kan skryte på meg noen eksklusiv viten og innsikt her vet jeg nå ikke akkurat.Men jeg kan godt prøve å forklare meg:
Jeg har i mange år hatt lyst på å ha en 164 en gang. Og så var det spørsmål om årsmodell. De eldste har kanskje litt mer "engelske" trekk, mens de siste peker i retning 200-serien. Viktig "verdivalg", det der.Jeg har forståelse for at noen foretrekker de eldre, men jeg heller så mye mot det "firkantede" at jeg helst ville ha en 74-modell - eller gjerne 75 hvis mulig. Det at det faktisk også finnes 75-modell av 164, var noe som jeg oppdaget relativt sent, og det gjorde det nok litt ekstra spennende. Et tilleggspoeng kan jo være at jeg allerede har siste årsmodell av 200-serien (for tiden to eksemplarer). Her blir det helt klart siste av 100-serien også.
![]()
Eventuelle ulemper ved at det er en versjon som ikke fantes her hos oss, har jeg ikke lagt så mye vekt på - for jeg har ikke hatt inntrykk av at det skulle bli veldig store problemer. Men at det blir en og annen utfordring med motoren får jeg bare ta konsekvensene av etter som de måtte komme...
Om vi så ser bort fra spørsmålet om den siste årsmodellens spesielle tiltrekningskraft, vil det uansett kunne være fordeler med å kjøpe en California-bil fremfor en norsk en. I den grad man i det hele tatt finner norske 74-modeller, må man bare regne med masse rust. Det er nok vel så greit å finne en fra USA i det hele tatt, og det er større sjanse for at biler som har gått i mer sommerlig klima, i det vesentlige er fri for rust. Slik som denne, og det er jo en kjempefordel. Ikke 100% i karosseriet denne heller, men et bra objekt, som du skriver, og som jeg tror det skal gå an å få ganske OK uten veldig mye innsats. Når det gjelder innvendinger angående originaliteten, er det nok bare setene.